Samferdselsministeren har talt:
Støybelastningen fra norske veier
skal ikke reduseres

Truls Gjestland, SINTEF

Et beskjedent mål for norsk miljøpolitikk måtte være at forurensningen ikke skal øke utover det nivået vi har i dag. For å sikre dette kan man i ved alle nyanlegg gjennomføre konsekvensutredninger, der man får fastlagt i hvilken grad den planlagte aktiviteten vil medføre en negativ belastning på miljøet. Situasjonen blir en helt annen dersom målet er å redusere forurensningen i forhold til dagens nivå. Da er det ikke nok å fastslå om ny virksomhet ikke fører til øket forurensning. I tillegg må det gjennomføres tiltak for å fjerne eller redusere eksisterende kilder. Slikt arbeid fanges ikke opp av konsekvensutredninger for ny virksomhet.

Myndighetene rår over en serie av virkemidler for å påvirke arbeidet med å oppnå bedre miljø. Eksempler på slike er:

• graderte avgifter der miljøvennlige produkter får mindre avgift enn mer forurensende typer
• utslippskrav
• helt eller delvis forbud mot bruk av bestemte produkter økt opplysning for å fremkalle holdningsendringer økt forskning for å fremskaffe miljøvennlige alternativer

På svært mange områder har vi klart å gjennomføre et oppryddingsarbeid slik at situasjonen i dag med hensyn på spesielle negative miljøfaktorer er langt bedre enn den var for år tilbake.

Typiske eksempler er overgang fra tunge til lette fyringsoljer, overgang fra piggdekk til piggfrie vinterdekk, forbud mot bruk av asbest, osv.

Støy er den eneste alvorlige forurensningskilden vi ennå ikke har brakt under kontroll. Over en million nordmenn opplever daglig plagsom støy spesielt fra samferdselssektoren, og i følge beregninger fra Statistisk sentralbyrå og SFT er denne støyplagen fortsatt økende.

Miljøverndepartementet gjorde et krafttak i 1999. Støyplagesituasjonen i Norge ble kartlagt og Stortinget vedtok et nasjonalt mål for reduksjon av støyplagen.

Samtidig ble det gjort beregninger av de samfunnsmessige kostnader forbundet med støy. SFT introduserte enheten SPI (støyplageindeks). Støyplagen angis på en skala fra "null" (ikke plaget) til  "en" (voldsomt plaget), og 1 SPI tilsvarer en voldsomt støyplaget person.

Den samlede støyplagemengden i Norge ble beregnet til ca 600.000 SPI, og de årlige kostnadene ble anslått til snaut 8 milliarder kroner. Det nasjonale miljømålet forutsatte en reduksjon av støyplagen på 25 prosent innen 2010 i forhold til 1999. Det skulle innebære en samfunnsmessig "besparelse" på ca 2 milliarder kroner pr år. Hvis vi antar at reduksjonen ble gjennomført jevnt over planperioden, ville miljøgevinsten kunne verdsettes til 10 milliarder kroner. Det skulle derfor være gode muligheter for å finne støyreduksjonstiltak som ville gi en positiv kost-nytte effekt.

Man skulle nå tro at de aktuelle etater satte i gang tiltak slik at Stortingets målsetting ble oppfylt. Samferdselssektoren hadde et spesielt stort ansvar for dette arbeidet, idet mer enn tre firedeler av støyplagen skyldes støy fra samferdsel i det alt vesentlig veitrafikk.

Støyforskningsmiljøene i Norge, med SINTEF som pådriver, har ved gjentatte anledninger henvendt seg til Samferdselsdepartementet og tilbudt sine tjenester.  Vi har etterlyst planer for hvordan det nasjonale støymålet skal kunne oppfylles. Vi har tilbudt oss å utarbeide en strategi for dette arbeidet, og gjennom forsknings- og utviklingsprosjekter å finne løsninger for hvordan støyplagen mest effektivt kan reduseres.

Vi har hatt en konstruktiv dialog med statsråd Børge Brende, men det har ikke vært mulig å få samferdselsministeren i tale. Det er hun som sitter med ansvaret for det aller meste av støyplagen, og som har nøkkelen til at det nasjonale støymålet skal kunne nås.

Samferdselsdepartementet har gitt uttrykk for at arbeidet med å redusere støyplagen er i god gjenge, og så sent som høsten 2003 skriver statsråd Torild Skogsholm at "når det gjelder Norges politikk for oppfølging av nasjonalt støymål, blir denne utformet i Regjeringen i nært samarbeid mellom miljøvernministeren og de berørte sektorministre."Statistisk sentralbyrå har fått ansvaret for å følge opp støysituasjonen.

Helt ferske beregninger viser at hittil er det ikke er skjedd vesentlige endringer. Det som imidlertid er svært urovekkende, er at det foreligger absolutt ingen planer for hvordan det nasjonale støymålet skal oppfylles. Tvert i mot produseres det utredninger som helt tydelig viser at målet ikke vil nås. Ingen av de vanlige virkemidlene for å rydde opp i forurensningsforhold er tatt i bruk.

SFT har nylig presentert et utkast til nye regler for arealbruk i støyutsatte områder. Disse er tenkt å erstatte det eksisterende støyregelverket. De grenseverdiene det legges opp til, er i hovedsak lik de eksisterende bare tilpasset nye måleenheter pålagt av EU. På enkelte områder er det faktisk en liten oppmykning i miljøkravene.

Man har altså ikke benyttet anledningen til å fremtvinge en reduksjon i støyplagen gjennom skjerpede utslippskrav. Stortinget behandler i disse dager Nasjonal transportplan 2006-2015. Som et av fire hovedmål for transportpolitikken fremheves mer miljøvennlig bytransport. Regjeringen vil bruke mer enn 190 milliarder i kommende tiårs periode på utbygging, drift og vedlikehold av transportnettet i Norge.  

Det er imidlertid ingen ting som tyder på at samferdselsministeren akter å bruke penger på å redusere støy. I følge planen vil samlet støyplage bli redusert med omlag en prosent, og man konstaterer ganske enkelt at "Det nasjonale målet for støyplage....vil ikke bli oppnådd i perioden." Det sies selvsagt ikke noe hvorfor man tillater seg å overse et enstemmig stortingsvedtak fullstendig.

Vi kan dessverre bare konstatere at folk som er plaget av støy, vil måtte fortsette å leve med denne miljøbelastningen i hvert fall frem til 2015. Fra Venstres samferdselsminister er det ingen hjelp å få.