Truls Gjestland
Død over ekvivalentnivået ?

På siste NAS-møte erklærte Asbjørn Krokstad, ifølge det jeg har fått referert, at ekvivalentnivået var definitivt begravet når det gjalt å beskrive støyplage. Asbjørn vet at jeg er veldig uenig i denne konklusjonen.

Det er riktig at Asbjørn har fått gehør for en annen betraktningsmåte i en dom fra Høyesterett, men vi skal være klar over at vitenskapelige fremskritt og ny vitenskapelig erkjennelse ikke kommer som resultat av en tilfeldig dom i rettssystemet. Vi som er opplært i en forskertradisjon har en helt annen innfallsvinkel.

Jeg har selv gått i skole og lært forskerteknikk hos Asbjørn. Og jeg tror det var en god skole. Kort fortalt ble vi innprentet at forskning foregikk på følgende trinnvise måte:

Etter mine begreper har Asbjørn ikke kommet lenger enn halveis på punkt 1 i denne arbeidsgangen. Han har ikke kunnet fremlegge andre ”bevis” enn sin egen sysning for at bruk av det alternative støymålet ”tid over terskel” gir en bedre beskrivelse av støyplagen. Han har fullstendig ignorert alle ”bevis” som taler imot at hypotesen er riktig, og han har overhodet ikke fremlagt teorien sin for ”peer review”.

Jeg hadde først bestemt meg for ikke å kommentere denne saken, men et forhold som dukket opp ved NTNU ganske nylig, fikk meg til å reagere. Professor Ivar Bjørgen sa i et intervju at all forskning inneholdt et subjektivt element, ved at forskeren bevisst eller ubevist ville foreta en utvelgelse av tilgjengelig informasjon slik at det gavnet det ønskede resultat. Det var Bjørgens mening å advare mot faren ved dette, men denne nyansen fremkom ikke tydelig i intervjuet. Uttalelsen avstedkom derfor et ramaskrik fra store deler av universitetet. Her er deler av det tidligere rektor Jørn Sandnes skriver under overskriften ”Forskningsjuks”:

Akseptert vitenskapelig metode er, enkelt sagt: årsaks- eller kausalsammenhenger. Denne hypotesen konfronterer han (forskeren) så med data, fakta og, i historiske fag, med kildeutsagn, både slike som kan bekrefte og –ikke minst- slike som kan avkrefte eller falsifisere hypotesen. Tar han for lett på det siste, må andre følge opp med nådeløs prøving. Først når en hypotese har vært gjennom en slik kritisk prøvingsprosess, kan den få status av en teori, eventuelt med de nødvendige justeringer.

Vitenskapsteoretikeren Karl Popper sier det slik: Den hypotese som har motstått de fleste og mest ubarmhjertige forsøk på falsifisering, kan betegnes som en akseptabel teori; men ingen vet hva fremtiden bringer.

Dette er ikke bare radikalt forskjellig fra Bjørgens metode med å velge ”de data som passer meg”. Det prinsippet ligger farlig nær opp mot forskningsjuks etter min mening. I alle fall måtte en doktoravhandling skrevet etter slike prinsipper, refuseres.

Stor klarere kan det neppe sies.

Asbjørn gjorde en god jobb i Gardermosaken. Han var engasjert av saksøkerne for at de skulle vinne frem med sitt søksmål som var avvist i første rettsinstans. Asbjørn poengterte selv at han opptrådde som privatperson og ikke hadde noen bindinger til NTNU. Han var derfor underforstått heller ikke bundet av noe forskningsetisk regelverk. Retten ”kjøpte” Asbjørns argumentasjon, og dømte i disfavør av utbygger som hadde holdt seg innenfor det offentlige regelverket bestemt av myndighetene. Det var dyktig gjort å overbevise retten om at resten av verden tar feil, og på dette grunnlag skal jeg være blant de første til å gratulere Asbjørn med innsatsen. Men å videreføre argumentene som en ny vitenskapelig modell for vurdering av støyplage, er å gå alt for langt. Asbjørns hypotese holder ikke mål vurdert med forskningsøyne.

I følge Jørn Sandnes har vi som forskere et selvstendig ansvar for ”nådeløs prøving” av såkalte forskningsresultater som ikke følger de krav til systematikk og objektivitet som det vitenskapelige forskningsmiljøet stiller. Det er på denne bakgrunnen jeg har funnet det påkrevd å skrive dette innlegget.

Inntil videre er derfor min konklusjon at ryktene om ekvivalentnivåets død er betydelig overdrevet. Det lever i beste velgående uavhengig av hva Asbjørn og juristene i Høyesterett måtte mene.