Fra NAS høstmøte 2001, Forum Romakustikk.

I september for 50 år siden avla jeg militær musikkeksamen, og spilte i 5. divisjons musikkorps 13 mnd., i teaterorkesteret Trøndelag Teater 11 år, i Trondheim Symfoniorkester 6 år.

Debut som dirigent med Trondheim Symfoniorkester 1958.

Våren 1955 tok jeg eksamen i akustikk ved NTH.

Romakustikk har altså opptatt meg som utøver; trombone, kontrabass, cello, dirigent (har spilt/dirigert i et stort antall kjente og mindre kjente saler i Norge og Sverige); som tilhører

(har "hørt" over 60% av salene i Beraneks første bok + mange andre), og som akustiker.

Oslo Konserthus og Grieghallen; det forelå vinnerutkast fra arkitektkonkurranser tidlig på 60-tallet.

Begge var i grunnform vifteformet. På basis av Beraneks undersøkelse, som viste at "skoeskene" med sidegallerier kom best ut, sendte direktør Stenstadvold, SINTEF, og jeg en advarsel til byggherrene.

Oslo Konserthus ble noe modifisert, Grieghallen ble vi involvert i sammen med Helmer Dahl.

Vår Frue Kirke, Trondheim, er byens beste konsertlokale tiltross for sylindrisk tak.

Tok i 1964 dr.ing.-grad ved å bruke datamaskinbasert beregninger med speilkilder i ekkofritt rom.

Fortsatte programutvikling på speilkilder sammen med Svein Sørsdal.

Svein Strøm ble knyttet til miljøet midt på 60-tallet, og nesten alle romakustiske prosjekter er basert på diskusjoner mellom oss.

Vi skiftet fra speilkilder til strålegang, som Strøm hadde arbeidet med ved UiO, og hadde det første predikteringsprogram ferdig 1967. (Publisert 1968 i JSV, en av de mest siterte referanser innen romakustikk).

Hjertnes, Sandefjord, er den første konsertsal i verden prosjektert ved bruk av datasimulering.

Romformen avspeiler et problem i brede saler, å få tidlige refleksjoner midt i salen, og å kunne lagre tilstrekkelig energi for å få rimelig høye nivåer av sen lyd. Skråttstilte sidevegger og et tak som er lavere midt i salen reduserer problemene.

Grieghallen er neste "data"-sal. Arkitektens grunnform er opprettholdt, men tidlig sideinnfallende lyd er fremskaffet ved å skråttstille veggelementer, samt å bruke reflektorer i taket (rødmalte) som dekker midtre deler av salen. (Salen er kunstig delt i to smalere saler rent akustisk).

Bruk av grafiske bilder fra strålegangsprogrammet lettet kommunikasjonen med arkitekten i stor grad.

Strøm gjennomførte strålegangsberegninger på et utvalg saler fra Beraneks subjektive undersøkelser,

og det ble også gjennomført en systematisk studie av romformer.

Kuppelhallen, Bjerksted, Stavanger, var en eksisterende ubrukt utstillingshall som myndighetene ønsket ombygd til byens konsertsal. Volumet var etter våre beregninger tilstrekkelig til 800 tilhørere. De måtte ha 1000. Den eneste mulighet var da et aktivt system for etterklangsforlengelse.

Det ble utformet et mange-kanals anlegg med 40 komplette elektroakustiske kjeder.

Kalottformen var akustisk problematisk, og i tillegg var det et problem at limtredragerne ikke tålte mye ekstra vekt. Et system av passive reflektorer i kombinasjon med et aktiv anlegg ble løsningen.

Det aktive anlegget ble revidert 1994 med innføring av signalprosessorer for å stå friere med forsinkelser,

og derved plassering av mikrofoner og høyttalere. Dyktige lokale audioeksperter har tilsyn med anlegget.

Vi har med stort hell omdannet idrettshaller til konsertsaler for enkelte anledninger.

Moskva Symfoniorkester spilte i Idrettshallen i Steinkjer, som for anledningen ble forbedret akustisk med en stor reflekterende duk over podieområdet pluss 30 elektroakustiske kanaler som ble innjustert med folk i salen.

Musikerne var meget begeistret.

Det Norske Kammerorkester spilte ved NTH,s 75 års jubileum i NTH,s idrettshall (etterklangstid <1 sek),

som ble forbedret med et anlegg med 30 kanaler. Positiv respons!

Forsvarsmusikken under krana. For å teste optimal takhøyde i musikkpaviljonger laget vi en

treplatting 5m x 8m hvor den ene side ble gjort diffust reflekterende med å feste 30 stk. 10 liters plastbøtter. Så leide vi en stor kran fra en kranutleier, satte opp noen stolper som sikkerhet,

og Forsvarets Distriktsmusikkorps stilte opp under "taket". De spilte tre korte stykker (Bizet Arlesiennsuite), to hurtige og en langsom. Musikerne bedømte hvor lett de syntes det var å spille, og hvor godt samspillet virket.

Så ble takhøyden variert fra 3.5 m til 6 m i trinn på 0.5 m, og platten ble snudd så både plan og diffus refleksjon ble prøvet. To tilstander kom best ut i bedømmingen, plan på 5.5 m og diffus på 4.5 m.

Det Norske Teater hadde vi konsulentkontrakt på, men ble erstattet av Jordan etter samarbeidsproblemer med arkitekt og byggherre. Vår tabbe var å legge vekt på rent akustisk teater.

Dette henger beklagelig sammen med min negative holdning til elektroakustisk lydforsterkning;

beklagelig etter som mitt fagområde egentlig var elektroakustikk.

Kulturhuset i Tromsø, en meget samarbeidsvillig arkitekt, og det ble en skoeskesal.

Da jeg kom for å kontrollmåle, hadde VVS lagt tykke sylindriske kanaler tvers over salen, som på toppen var mantlet med mineralull.

Olavshallen. Flerbrukssal, men med vekt på symfonikonserter. Som akustikere fikk vi bestemme salformen, som ble skoeske, men med et bakre galleri, for å redusere avstanden fra bakerste benk til podiet. To hovedproblemer: Det er så mye teknikk som skal inn i en flerbrukssal. Det kreves vesentlig større volum pr tilhører enn en ren konsertsal. Prosjektet ble gjennomført i for stort tempo, bygging delvis uten tegning, så det er påpekt over 40 feil som medvirker til etterklangstider noe lavere enn prosjektert

(f.eks. brukt enkle plater hvor vi anviste doble etc.). Vi var lovet keramiske fliser på veggene. Det ble for dyrt. Det ble drevet montasjer under åpningsseremonien. Mye overtid påførte entreprenørene store ekstrakostnader.

Kulturhuset i Harstad ligner i form, men feilene er rettet opp.

Operaen i Gøteborg. SINTEF representerte byggherren, Akustikon var entrepenørens

konsulent. Prosjektet kan stå som eksempel på god praksis. En sammenslutning av byggefirmaer under betegnelsen "Operatørerna" hadde generalentreprise på både prosjektering og bygging.

Det ble gitt et endagers seminar om akustikk hvor alle sentrale personer både under prosjektering, bygging og kontroll var med (ca 30).

Semperoperaen i Dresden ble brukt som modell for salen. Akustikon gjennomførte omfattende akustiske strålegangsberegninger (ved bruk av sitt program, som er en implementering av det vi utviklet).

Salen var i hovedsak ferdig 6 mnd. før åpning, og tiden ble benyttet til kontrollmåling , utbedring av feil,

og "innkjøring" av teknikken.

Den Gamle Logen, Oslo. Restaurering hadde etter musikernes utsagn "ødelagt" akustikken.

Gulvtepper ble fjernet. Podiegulvet ble forsterket.

Gardinene ble hengt mellom ytre og indre vindu.. En fjernet derved en god del absorpsjon, samtidig som lydisoleringen ble forbedret. Et forslag til ytterlig forbedret vinduskonstruksjon, samt forsterkning av podie"speilet" ble funnet å være for kostbart.

Dampsaga, Steinkjer, et eksempel på samarbeidsvilje fra Riksteatret scenetekniske konsulent hvorved det lyktes å finne løsninger hvor nesten all sceneabsorpsjon er fjernet under konserter, scenen går i ett med salen, og ser akseptabelt ut selv "bar".

Salen er bygget i pusset tegl. Mareialer med stor overflateporositet har overraskende høy absorpsjon.

Tre strøk maling ga salen den ønskede brillians.

Den "Nye" Norske Opera. Assisterte et team som ikke nådde opp, og "tapte" ganske mange timer, men fikk anledning til å gjennomregne interessante alternativer. Innbydelsen (Halmrast) hadde en ganske snedig formulering, at salen skulle ha den tradisjonelle formen, hvis en ikke kunne foreslå noe som var dokumenterbart bedre.

Olavshallen er den beste sal for opera jeg har "hørt", og jeg har hørt mange. Så jeg gikk på jakt etter "noe som var bedre enn hesteskoen".

I opera må en se godt og høre godt, og denne kombinasjonen er ideen bak hesteskoen. "Se godt" innebærer god direktelyddekning, som letter lokalisering, og reduserer balanseproblemene mellom scene og orkester. Så jeg arbeidet med alternativer som kunne bringe større del av publikum i avstand 10-20 meter fra scenekant, og samtidig få rikelig med tidlige refleksjoner. Forslagene fortonet seg ikke arkitektonisk interessante nok.

Trøndelag Teater, gammel salong og nye saler. Velsignet, den gamle er bevart. Den er "tørr" , etterklangstider i området 0.8 sek., men har glimrende taleoppfatbarhet overalt. Jeg har spilt og dirigert ved ca 400 forestillinger i salen, og det er overraskende godt å spille i "grava" når en først har vent seg til det. Dette indikerer at en kan nøye seg med å få ganske moderat tilbake, hvis en får et betydelig antall refleksjoner. Gamle salonger har fullt av små, diffust reflekterende flater.

Den nye store sal er i første rekke fleksibel; som i praksis betyr at en må legge forholdene til rette akustisk, men kan aldri vite hvordan salen blir brukt. Elektroakustisk forsterkning "løser" de akustiske problemer, og heldig vis har en nå på teknisk side dyktige lydfolk.

Det kan trekkes noen konklusjoner fra erfaringene:

• forsøk å sikre minst en kompetent diskusjonspartner. Romakustikken lider under mangelfulle kriterier,